The end of an evil empire

8. desember 1991 er en merkedag for alle frihetselskende mennesker. På denne dagen for nøyaktig 15 år møttes Russlands, Ukrainas og Hvite-Russlands presidenter i Belavezhskaya hvor de undertegnet avtalen om oppløsning av ondskapens imperium, Sovjetunionen, og erklærte opprettelsen av Samveldet av Uavhengige stater. Selv om det hersker noe tvil om disse ledernes myndighet til å erklære Sovjetunionens oppløsning, ble Belavezha-avtalen ratifisert av Det øverste Sovjet fire dager senere. Samtidig ble traktaten om opprettelsen av Sovjetunionen fra 1922 oppløst. 25 desember samme år gikk Mikahail Gorbatsjov av som Sovjetunionens president, og overførte sin myndighet til Russlands president Boris Jeltsin. Dette markerte slutten for det Ronald Reagan som første vestlige leder kalte ”the evil empire”, og dette systemets systematiske undertykkelse av hundretalls millioner mennesker i hele øst-blokken. Selv om årene etter Sovjet-diktaturets fall slett ikke har vært noen dans på roser, er det allikevel på sin plass årette en gratulasjon til alle innbyggere i det som tidligere var Sovjetunionen på en dag som denne.

Medias forbannede dobbeltmoral

Mens media presenter fullt navn og bilde på mennene med pakistansk bakgrunn som er siktet for planlegging av terrorhandlinger, holder de helt kjeft om identiteten til sin journalistkollega i TV2 som skal ha hatt et forhold til en av de siktede. Norsk medias dobbeltmoral er slående. Nå gir jeg ganske blanke i hvem denne journalisten er, men det er vel minst like intersesant for offentligheten å vite hvem denne journalisten, som å få navn og bilde av de siktede. Journalisten skal jo iflg mediene ha hatt kontakt med en av de siktede bare kort tid før han ble arrestert. Bildet ovenfor er faksimile fra dagens VG Nett hvor en av de siktede fremstilles med fullt navn og bilde (men jeg har sladdet det), for å illustrere en sak om TV2 journalistens identitet. Journalisten blir fortsatt bare omtalt som "TV2-journalisten", men kom ikke her og fortell meg at VG ikke kjenner identiteten på vedkommende. Men til tross for at dette er en stor sak i mediebildet, velger de bevisst å ikke identifisere sin kollega. "Offentligheten har rett til å vite" pleier media å benytte som begrunnelse for å henge ut personer med fullt navn og bilde. Vel i denne saken bør i såfall det ha offentlig interess å vite hvilken journalist som har omgått den sijtede norsk-pakistaneren, slik at publikum kan gjøre seg opp en mening om denne journalistens integritet, gangsyn og vurderingsevne? Selv om det kunne vært fristende til å oppfordre til en bloggstaffet med å navngi TV2-journalisten, vil jeg ikke gjøre dette. Jeg mener nemlig "offentligheten har rett til å vite" synspunktene ovenfor har gått for langt, uansett hvem som oppmerksomheten dreier seg om. Vi trenger ikke å få fullt navn og bilde av siktede i straffesaker, like lite som vi trenger å få vite hvem TV2 journalisten er. Men det er kun et godt norsk ord for medias opptreden i denne saken; dobbeltmoral.

Endelig fred i Nord-Uganda?

Det paagaar for tiden fredsamtaler mellom Lord Restistance Army (LRA) som er ledet av den mystiske Joseph Kony og regjeringen i Uganda, med sikte paa aa faa slutt paa geriljakrigen som har herjet Nord-Uganda i 20 aar. I dag kom jeg tilbake fra Gulu, et av de distriktene som har blitt hardest rammet av urolighetene de siste 20 aarene. Selv om situasjonen naa er roligere i nord enn paa lenge, og juli var den maaneden med faerrest rapporterte angrep og bortforinger paa lang tid, kan de virke som om innbyggerne i Nord-Uganda ikke helt vaager aa tro paa varig fred. Flere av de lokale innbyggerne jeg snakket med i Gulu sa at de ikke trer hverken regjeringen eller LRA har et oppriktig onske om aa faa istand en fredsavtale. Uganda president Yoweri Museveni har ved flere anledninger forsokt aa benytte LRA til aa score innenrikspolitiske poeng, sist gjenom aa hevde at opposisjonsledere Kizza Besigye fra FDC hadde planer om aa benytte LRA som stoette for aa gjennomfoere kuppforsok i Uganda. Mange stiller seg spoersmaal om hvorfor Museveni foerst naa oensker aa forhandle med LRA, og enkelte hevder dette er for at han skal forbedre sitt internasjonale image som fikk en kraftig skrape etter at han fjernet begrensningene i grunnloven slik at han kunne stille som president for en ny femaars periode ved valget i februar i aar. Naar det gjelder LRAs motiver bak forhandlingene spekuleres det i om trusselen om tilltale ved Den internasjonale straffedomstolen (ICC) kan ha virket motiverende, og regjeringen i Uganda hevder dessuten at LRA er desimert. Paastanden om at LRA nesten er utslettet ble imidlertid tilbakevist senest i dag av en prominet person jeg snakket med i Gulu. Vedkommende var en av naermere 50 mennesker fra Nord-Uganda som moette Joseph Kony i jungelen i Kongo tidligere denne uken, og han fortalte at han hadde sett naeremere 5000 tungt bevaepnede LRA-soldater. Jeg kommer til aa skrive mer om konflikten i Nord-Uganda naar jeg er tilbake i Norge og har norsk tastatur, i mellomtiden severer jeg en del lokale nyhetslinker fra Ugandas for de interesserte, da norske mediers omtale av fredsforhandlingene er realtivt sparsom. * No ceasefire says Defense * No Otti, No talks * Kony dodges negotiators, sends son * Government and rebels to resume talk * Govt briefs donors on Kony peace talks * Kony very sick, coughing blood * Kony talks - We are fighting for the 10 commandments * LRA boss sorry * Journalists face Kony in Congo Forest Hideout Les flere artikler paa allafrica.com

Sosialdemokratiet som hinder

Høyresiden i norsk politikk har en tendens til å overdrive sin retorikk i kritikken av AP-staten. Påklistrede merkelapper om sosialisme og tirader hvem som var for lukkelov, etermonopol og regulert boligmarked på 80-tallet tjener ikke særlig til opplysning i dagens politiske debatt. Det betyr derimot ikke at den sosialdemokratiske likhetstanken ikke hindrer menneskers drømmer og muligheter også i dagens samfunn. 15 år gamle Ismail sitter spent hjemme på Hellerud i Oslo og venter på brev fra inntakskontoret. Han har slitt for å lære seg norsk og har arbeidet steinhardt gjennom hele ungdomsskolen for å få oppleve et nytt miljø og nye utfordringer når han nå skal begynne på videregående skole. De fleste av Ismails kamerater har samme bakgrunn som han selv, de har alle foreldre som har innvandret til Norge, og begrenset omgang med ”etnisk norske” barn. Ismail har imidlertid lyst å møte nye mennesker og et nytt miljø, og håper at hans gode skoleinnsats som har resultert i 52 karakterpoeng skal sikre opptak ved Katta (Oslo katedralsskole). Skuffelsen er derfor stor når han mottar brev fra inntakskontoret med beskjed om at han de neste tre årene har fått tilbud om skoleplass ved Hellerud videregående skole. Hans stå-på-innsats gjennom hele ungdomsskolen har vist seg fånyttes, for Arbeiderpartiet har fått flertall i Oslo bystyre for at elever som sokner geografisk til den enkelte skole også skal ha forrang til å gå på disse skolene. Dermed får elever som har drevet dank og fått middelmådige resultater mulighet til å gå på Katta, mens den hardt arbeidende Ismail blir værende i det samme miljøet som han har vokst opp i. Slik knuser den sosialdemokratiske tankegangen en ung gutts drømmer, og hindrer sosial mobilitet. På en annen kant av byen sitter Petter og ser drømmende på boligannonsene i avisene. Han er i en jobb som gir ham en inntekt som han kan leve, av men som ikke har vært tilstrekkelig til at han har kunnet skaffe seg sitt eget krypinn. Hans arbeidsgiver klarer ikke rekruttere flere ansatte, til tross for at arbeidsmengden øker kraftig. Det er nemlig mangel på kvalifiserte arbeidssøkere, tidene i arbeidsmarkedet er rett og slett for gode. Petter har derfor vurdert å spørre om å få jobbe et par timers overtid hver dag i en periode , slik at han kan opparbeide seg egenkapitalen som kreves for å realisere boligdrømmen og samtidig hjelpe sin arbeidsgiver med å dekke opp noe av arbeidsmengden. Problemet er bare at ved å arbeide overtid, passerer Petter grensen for når han må betale toppskatt. For hver time han jobber ekstra, stikker staten av med nesten halvparten av det han tjener i marginalskatt. Dermed blir det litt mindre attraktivt for Petter å legge inn ekstrainnsats på jobben. Dessuten gir ikke loven åpning for ta han kan arbeide mer enn 25 timer ekstra i måneden. På denne måten blir Petters boligdrøm utsatt og samfunnet går glipp av ekstra verdiskapning. I en gammel kystby i nord står en fortvilt ordfører frem i avisen. Forsvaret som tidligere hadde et sterkt militært nærvær har lagt ned det meste av virksomheten, og også andre offentlige stillinger er nedlagt. Arbeidsledigheten i byen er på 15-20 %, folk flytter og de sosiale problemene er økende. ”Staten må ta ansvar”, krever den heltidsansatte ordføreren som har jobbet i det offentlige hele sitt liv. Landets statsminister svarer med å garantere at man skal opprette 50 nye statlige stillinger i byen. Det faktum at byens geografiske plassering ved verdens matfat skulle kunne danne grunnlag for næring, og internasjonal handel ofres overhodet ikke oppmerksomhet. En tankegang om å skape egne verdier i kystbyen er jo helt fremmed, for her har det offentlige alltid vært den viktigste arbeidsgiveren. Slik hindres innovasjon, nyskapning og en mulighet til å etablere et kystsamfunn som kan stå på egne ben. I et overfylt venterom sitter 43 år gamle Marianne og venter på å få audiens hos trydekonsulenten. Bare det siste papirarbeidet og et par signaturer gjenstår før Marianne går over i de uføretrygdedes rekker, en skjebne hun deler med over 300.000 andre nordmenn i arbeidsfør alder. Til tross for flere operasjoner, har ikke muskelsmertene som tvang henne ut av sin gamle jobb forsvunnet. Marianne har 24 år igjen til hun når pensjonsalder, og vil mest av alt bare finne enn jobb hun kan utføre til tross for sine fysiske smerter. Fremfor å forsøke å benytte en del ressurser på skaffe Marianne en jobb som er tilpasset hennes fysiske situasjon, skal den norske stat betale henne uføretrygd i 24 år fremover. På denne måten tar sosialdemokratiet ansvar for de som faller utenfor, mens samfunnet og Marianne går glipp av mulighetene til å nyttiggjøre seg de ressursene hun fortsatt sitter på. Eksemplene ovenfor viser noen av de problemene som den sosialdemokratiske tenkemåte og system etablerer. Fremfor å tilrettelegge for et samfunn som utnytter drømmer, evner, skapervilje og muligheter, har det blitt etablert et samfunn som er 100% avhengig av det offentliges nærvær. Det sosialdemokratiske system har etablert en samfunnsnorm som tar utgangspunkt i et utopisk gjennomsnittsmenneske, uten å ta hensyn til individuelle behov, evner og ressurser. Universelle ordninger og regler hindrer den enkelte i å skape de mulighetene og ta det ansvaret man i utgangspunktet er i stand til. Fremfor å belønne de som skaper egne verdier og utnytter sitt eget potensiale, belønner sosialdemokratiet de som tilpasser seg ulike offentlige ordninger. Alle som stiller spørsmålstegn med systemet og tenkemåten, beskyldes for å ha et ønske om å rasere velferdsstaten, gjerne supplert med merkelapper som nyliberalistisk eller neokonservativ. Dette til tross for at det er en bred politisk enighet i Norge om at vi skal ha et sosialt sikkerhetsnett for de som i en kortere eller lengre periode ikke er i stand til å stå på egne ben alene. Når et av verdens mest gjennomregulerte samfunn som det norske ikke er i stand til å hjelpe de som trenger hjelpen som mest, bør det ikke bare være legitimt, men også påkrevet å stille systemkritiske spørsmål. Hvorfor er de så få av de som i dag er avhengig av tiltak fra offentlige som kommer seg ut igjen av hjelpeapparatet med mulighet til å stå på egne ben? Det som skulle være sikkerhetsnett med hjelp til selvhjelp, ligner mer på et fiskegarn hvor du blir sittende fast uten mulighet til å komme løs igjen hvis du først har blitt fanget opp i garnet. I Danmark har man nå gjennomført et bredt kompromiss om en velferdsreform, som skal sikre danskene et sosialt sikkerhetsnett i fremtiden. Nøkkelordene der er økt satsning på utdanning og forskning og øket pensjonsalder, slik at hver danske står litt lengre i arbeidslivet. Her på berget bader imidlertid politikerne ubekymret i bølgene av høy oljepris. Fremfor å skape et samfunn hvor de fleste klarer å stå på egne ben, og de som trenger det får hjelp, skal oljerikdommen benyttes til å betale pensjonene til dagens politikere og deres generasjon når de går av med pensjon. Slik sikres de en god alderdom, mens Norge misbruker muligheten til å skape et fremtidig velferdssamfunn.

Norges største hallik er konk

Det er vel få som feller en tåre over at den såkalte avisen Søndag Søndag nå er konkurs, kanskje med unntak av de som benytter seg av "servicetilbudene" som annonseres bakerst i avisen. Fra et ytringsfrihetsståsted kan det selvfølgelig alltid argumenteres med at det er trist når enkelte medier må kaste inn årene, men hva har egentlig Søndag Søndag bidratt med for å berike offentligheten? Avisen har stort sett bestått av ferdigproduserte byråartikler, halvnakne damer som visstnok er fra Jessheim og en haug med annonser om damer som gjerne besøker deg hjemme elller i den byen de er på rundreise i. Andre ting avisen huskes for, er at den var det første mediet som følte at offentligheten hadde et akutt behov for å få vite detaljene om tragedien med Gro Harlem Brundtlands sønn, og derfor valgte å smøre det ut over hele forsiden. I tillegg var det landets første søndagsavise, i den grad produktet fortjener en slik betegnelse. Søndag Søndag har vært truet av nedleggelse før, la oss håpe at undergangen er endelig denne gangen!

Sauen bringes tilbake til slakterbenken

Dagsavisen melder at Rune Gerhardsen, som har tapt 3 av 4 valgkamper, igjen blir Oslo APs byrådslederkandidat, noe som forøvrig ble kringastet av den nye videobloggen VRWC allerede for 2 uker siden. Når man ser på Gerhardsens merittliste, blir dette som å bringe sauen tilbake til slakterbenken. Det har lenge vært en "offentlig hemmelighet" i hovedstadens politiske miljø at Rune Gerhardsen kommer til å bli til å bli Oslo APs byrådslederkandidat nok en gang. Når APs hofforgan Dagsavisen nå bekjentgjør dette, er det imidlertid ikke lenger noen tvil. Den eneste mulige utfordrer kunne ha vært den anononyme og grå Trond Jensrud, med sterke bånd til fagbevegelsen. Den mektige lederen i Oslo AP, Jan il Bøhler, har imidlertid tydeligvis skjønt at Jensrud ikke kommer til å bli pop nok for velgermassen, og satser derfor nok en gang på mannen som er mest kjent for å være sønn av den såkalte landsfaderen Einar Gerhardsen. Men med Rune G. som toppkandidat kan man ihvertfall se frem til mange interessante utspill frem mot kommunevalget. Han har en lang og interessant merittliste over utspill: * Ville ansette alle de 13.000 arbeidsledige i Oslo kommune (VG 07.07.1992) * Ville bruke skattebetalernes penger på å bygge en undervannstunnel i glass fra Vippetangen til Hovedøya (Aftenposten Aften 09.07.1993) * Hinker på et bein når han pusser tennene (Aftenposten Aften 13.09.1991) * Innførte skjenkekring i Oslo sentrum, noe som førte til oppblomstring av en rekke illegale serveringssteder (VG 14.04.1994) * Ville innføre en ekstra sentrumsskatt for lokal og kontorer i Oslo sentrum (Aftenposten Aften 29.01.1990) * Rune Gs fremtidsvisjon er mer industri til hoevdstaden når han ser frem mot 2010 (Aftenposten 13.02.1988) * Husokkupanter er ikke et ordensproblem, men et sosialt problem (Aftenposten 24.8 1987) Oslo AP har tydeligvis problemer med å rekruttere lederfigurer. De siste valgene har man dratt opp Åse Kleveland og Elin Horn for å gjøre seg mer sexy blant velgerne, uten noe særlig hell. Denne gangen spekuleres det i om partiet rett og slett lar være å stille ordførerkandidat. Istedenfor stiller man nok engang med den evige taper Rune G., mannen med rekord i antall strykninger i Oslo. I 1995 da han satt som byrådsleder, fikk han mer enn 10.000 strykninhger, og fikk færrest stemmer av samtlige av APs bystyrekandidater (Aftenposten 15.09.1995) Oslo AP satser med andre ord på same shit, same wrapping! Det er nok tvilsomt om sauen overlever møtet med slakterbenken denne gangen.

Når galt blir riktig

Dagsavisen melder i dag den gledelige nyheten at familiene er mer pålitelig enn kommunene, og at eldre derfor velger å få hjelp fra familien i stedet. Dette er imidlertid ikke ment som en gladnyhet fra Dagsavisen, men snarere som en kamp for økte offentlige utgifter. For alle som ikke er sosialister, må imidlertid det Dagsavisen presenterer som en gal utvikling snarer fremstå som det motsatte; en riktig og ønskelig utvikling. Det kan ikke være slik at det er et mål at flest mulig skal være avhengig av offentlig hjelp, selv om enkelte på venstresiden kanskje ønsker det. For liberalkonservative er det ikke det offentlige som er den primære skaperen av trygghet og velstand, men derimot den enkelte selv og deres familier. Det offentlige bør kun være et supplement, i de tilfellene hvor man selv ikke har mulighet til å få ivaretatt basale behov. Dette er et prinsipp som også tidligere sosialdemokrater etterlevde , bla. gjennom regelen om gjøre sin plikt før man krevde sin rett. Det er mange av den gamle arbeiderklassens kjemper som mente at det ville være skammelig å kreve hjelp av det offentlige i de tilfeller hvor man hadde mulighet til å klare seg selv. Dessverre har dagens sosialdemokrater beveget seg mot sosialistene i synet på staten som garantisten for lykke og velferd. Dette ble godt illustrert gjennom stortingspresident Torbjørn Jaglands kommentarartikkel i Dagsavisen 30.6 (ikke på nett) hvor han bla. skriver: ”Velferdsstaten har blitt nødvendig del av alle menneskers liv. I velferdsstatens trygghet ligger friheten” Sitatet sier mye om dagens sosialdemokraters samfunnssyn. Dersom alle skulle være avhengig av velferdsstaten, bør det være grunn til å stille spørsmål med hva slags samfunn vi lever i. Det er svært mange i dag som er fullstendig i stand til å leve bekymringsfritt uten å være avhengig av velferdsstatens ytelser. Samtidig ser på en rekke områder at de som virkelig er avhengig av offentlig hjelp, ikke får nødvendig hjelp for å komme seg på beina igjen. Det vil være ganske naivt å tro at dette ikke har en viss sammenheng med at velferdsstaten har utviklet seg i den retning Jagland ønsker, den har blitt altomfattende. Dagens velferdsstat inndrar en del av inntekten til majoriteten til befolkningen gjennom skatteseddelen, som de så fordeler tilbake til de samme menneskene gjennom tjenester, bidrag osv . Hvorfor ikke inndra litt mindre av folks inntekter, slik at de isteden kan ivareta flere behov selv, og så fordele tilbake til som virkelig ikke klare seg på egenhånd? Da hadde man også kunne slanket byråkratiet som sluker en del av skatteinntektene på veien mot omfordeling. Men tilbake til Dagens artikkel i Dagsavisen. Det må jo være en flott utvikling hvis familiene igjen tar større ansvar for å hjelpe sin eldre. Utover å føle en moralsk forpliktelse til å hjelpe de som har oppfostret og støttet en gjennom hele livet, dreier dette seg like mye om omtanke og nestekjærlighet for våre nærmeste. Det kan ikke være slik at vi skal ha et velferdssystem som fratar oss ansvaret for å være omsorgsfulle og medhjelpelige mot våre familemedlemmer. Og ja, selvfølgelig er jeg klar over at alle eldre ikke har nær familie i umiddelbar nærhet som kan bistå med husarbeid, innkjøp osv. Det er allikevel ikke dermed sagt man bør rope høyt på at det er kommunen som skal ha et ansvar for å gjøre alt. Flertallet av norske eldre er ikke minstepensjonister. De sitter ofte på stor formue, og har rimelig greie pensjonsutbetalinger. I slike tilfeller er de fullt i stand til å sørge for at en del huslige aktiviteter kan ivaretas selv uten bistand for kommunen. I følge SSB hadde en alderspensjonist i gjennomsnitt i 1999 143 700 kroner i disponibel inntekt, eller 11975 kroner per måned, noe som utvilsomt har steget til et høyere beløp i dag, vel 7 år senere. Det betyr selvfølgelig at svært mange pensjonister har mulighet til å betale en tusenlapp i måneden for rengjøring av leilighet, og en femtilapp i uken til den lokale kjøpmannen for å få tilkjørt matvarer hjem. Dersom disse faktisk sørget for dette selv, kunne kommunene ha gitt bedre hjelp til de som ikke har en slik mulighet. Selvfølgelig finnes det en del som ønsker at foreldrene skal bruke minst mulig penger, slik at arven kan vokse seg størst mulig. Det kan imidlertid ikke være velfredsstatens oppgave å sørge for ivaretakelse av fremtidige arvelodd. I motsetning til Dagsavisen, applauderer jeg en utvikling hvor familiene viser mer omsorg og nestekjærlighet for de eldre.