Sosialdemokratiet som hinder

Høyresiden i norsk politikk har en tendens til å overdrive sin retorikk i kritikken av AP-staten. Påklistrede merkelapper om sosialisme og tirader hvem som var for lukkelov, etermonopol og regulert boligmarked på 80-tallet tjener ikke særlig til opplysning i dagens politiske debatt. Det betyr derimot ikke at den sosialdemokratiske likhetstanken ikke hindrer menneskers drømmer og muligheter også i dagens samfunn. 15 år gamle Ismail sitter spent hjemme på Hellerud i Oslo og venter på brev fra inntakskontoret. Han har slitt for å lære seg norsk og har arbeidet steinhardt gjennom hele ungdomsskolen for å få oppleve et nytt miljø og nye utfordringer når han nå skal begynne på videregående skole. De fleste av Ismails kamerater har samme bakgrunn som han selv, de har alle foreldre som har innvandret til Norge, og begrenset omgang med ”etnisk norske” barn. Ismail har imidlertid lyst å møte nye mennesker og et nytt miljø, og håper at hans gode skoleinnsats som har resultert i 52 karakterpoeng skal sikre opptak ved Katta (Oslo katedralsskole). Skuffelsen er derfor stor når han mottar brev fra inntakskontoret med beskjed om at han de neste tre årene har fått tilbud om skoleplass ved Hellerud videregående skole. Hans stå-på-innsats gjennom hele ungdomsskolen har vist seg fånyttes, for Arbeiderpartiet har fått flertall i Oslo bystyre for at elever som sokner geografisk til den enkelte skole også skal ha forrang til å gå på disse skolene. Dermed får elever som har drevet dank og fått middelmådige resultater mulighet til å gå på Katta, mens den hardt arbeidende Ismail blir værende i det samme miljøet som han har vokst opp i. Slik knuser den sosialdemokratiske tankegangen en ung gutts drømmer, og hindrer sosial mobilitet. På en annen kant av byen sitter Petter og ser drømmende på boligannonsene i avisene. Han er i en jobb som gir ham en inntekt som han kan leve, av men som ikke har vært tilstrekkelig til at han har kunnet skaffe seg sitt eget krypinn. Hans arbeidsgiver klarer ikke rekruttere flere ansatte, til tross for at arbeidsmengden øker kraftig. Det er nemlig mangel på kvalifiserte arbeidssøkere, tidene i arbeidsmarkedet er rett og slett for gode. Petter har derfor vurdert å spørre om å få jobbe et par timers overtid hver dag i en periode , slik at han kan opparbeide seg egenkapitalen som kreves for å realisere boligdrømmen og samtidig hjelpe sin arbeidsgiver med å dekke opp noe av arbeidsmengden. Problemet er bare at ved å arbeide overtid, passerer Petter grensen for når han må betale toppskatt. For hver time han jobber ekstra, stikker staten av med nesten halvparten av det han tjener i marginalskatt. Dermed blir det litt mindre attraktivt for Petter å legge inn ekstrainnsats på jobben. Dessuten gir ikke loven åpning for ta han kan arbeide mer enn 25 timer ekstra i måneden. På denne måten blir Petters boligdrøm utsatt og samfunnet går glipp av ekstra verdiskapning. I en gammel kystby i nord står en fortvilt ordfører frem i avisen. Forsvaret som tidligere hadde et sterkt militært nærvær har lagt ned det meste av virksomheten, og også andre offentlige stillinger er nedlagt. Arbeidsledigheten i byen er på 15-20 %, folk flytter og de sosiale problemene er økende. ”Staten må ta ansvar”, krever den heltidsansatte ordføreren som har jobbet i det offentlige hele sitt liv. Landets statsminister svarer med å garantere at man skal opprette 50 nye statlige stillinger i byen. Det faktum at byens geografiske plassering ved verdens matfat skulle kunne danne grunnlag for næring, og internasjonal handel ofres overhodet ikke oppmerksomhet. En tankegang om å skape egne verdier i kystbyen er jo helt fremmed, for her har det offentlige alltid vært den viktigste arbeidsgiveren. Slik hindres innovasjon, nyskapning og en mulighet til å etablere et kystsamfunn som kan stå på egne ben. I et overfylt venterom sitter 43 år gamle Marianne og venter på å få audiens hos trydekonsulenten. Bare det siste papirarbeidet og et par signaturer gjenstår før Marianne går over i de uføretrygdedes rekker, en skjebne hun deler med over 300.000 andre nordmenn i arbeidsfør alder. Til tross for flere operasjoner, har ikke muskelsmertene som tvang henne ut av sin gamle jobb forsvunnet. Marianne har 24 år igjen til hun når pensjonsalder, og vil mest av alt bare finne enn jobb hun kan utføre til tross for sine fysiske smerter. Fremfor å forsøke å benytte en del ressurser på skaffe Marianne en jobb som er tilpasset hennes fysiske situasjon, skal den norske stat betale henne uføretrygd i 24 år fremover. På denne måten tar sosialdemokratiet ansvar for de som faller utenfor, mens samfunnet og Marianne går glipp av mulighetene til å nyttiggjøre seg de ressursene hun fortsatt sitter på. Eksemplene ovenfor viser noen av de problemene som den sosialdemokratiske tenkemåte og system etablerer. Fremfor å tilrettelegge for et samfunn som utnytter drømmer, evner, skapervilje og muligheter, har det blitt etablert et samfunn som er 100% avhengig av det offentliges nærvær. Det sosialdemokratiske system har etablert en samfunnsnorm som tar utgangspunkt i et utopisk gjennomsnittsmenneske, uten å ta hensyn til individuelle behov, evner og ressurser. Universelle ordninger og regler hindrer den enkelte i å skape de mulighetene og ta det ansvaret man i utgangspunktet er i stand til. Fremfor å belønne de som skaper egne verdier og utnytter sitt eget potensiale, belønner sosialdemokratiet de som tilpasser seg ulike offentlige ordninger. Alle som stiller spørsmålstegn med systemet og tenkemåten, beskyldes for å ha et ønske om å rasere velferdsstaten, gjerne supplert med merkelapper som nyliberalistisk eller neokonservativ. Dette til tross for at det er en bred politisk enighet i Norge om at vi skal ha et sosialt sikkerhetsnett for de som i en kortere eller lengre periode ikke er i stand til å stå på egne ben alene. Når et av verdens mest gjennomregulerte samfunn som det norske ikke er i stand til å hjelpe de som trenger hjelpen som mest, bør det ikke bare være legitimt, men også påkrevet å stille systemkritiske spørsmål. Hvorfor er de så få av de som i dag er avhengig av tiltak fra offentlige som kommer seg ut igjen av hjelpeapparatet med mulighet til å stå på egne ben? Det som skulle være sikkerhetsnett med hjelp til selvhjelp, ligner mer på et fiskegarn hvor du blir sittende fast uten mulighet til å komme løs igjen hvis du først har blitt fanget opp i garnet. I Danmark har man nå gjennomført et bredt kompromiss om en velferdsreform, som skal sikre danskene et sosialt sikkerhetsnett i fremtiden. Nøkkelordene der er økt satsning på utdanning og forskning og øket pensjonsalder, slik at hver danske står litt lengre i arbeidslivet. Her på berget bader imidlertid politikerne ubekymret i bølgene av høy oljepris. Fremfor å skape et samfunn hvor de fleste klarer å stå på egne ben, og de som trenger det får hjelp, skal oljerikdommen benyttes til å betale pensjonene til dagens politikere og deres generasjon når de går av med pensjon. Slik sikres de en god alderdom, mens Norge misbruker muligheten til å skape et fremtidig velferdssamfunn.