Roe vs. Wade - hvilke rettsregler ble etablert og hva vil en tilsidesettelse bety?

Roe vs. Wade fra 1973 er antagelig den mest kjente avgjørelsen fra USAs høyesterett (heretter omtalt som ”høyesterett”), og er selv 22 år senere en av de mest omdiskuterte avgjørelsene i den amerikanske høyesteretts historie. Avgjørelsen etablerte innenfor visse grenser et grunnlovfestet vern for amerikanske kvinners rett til å foreta abort. Hvor lang strekker denne retten, og medfører en eventuell tilsidesettelse av prinsippene fra Roe vs. Wade at abort blir forbudt i USA? Avgjørelsen i høyesterett, hvor flertallsvotumet ble forfattet av høyesterettsdommer Harry A. Blackmun, er viden kjent også lang utenfror USAs grenser. Resten av verden blir jevnlig minnet om avgjørelsen hver gang det er spekulasjoner om amerikanerne vil innsette en ny høyesterettsdommer som kan tenkes å være med på i tilsidesette de sentrale prinsippene i Roe vs. Wade. Spørsmålet som var oppe i Roe vs Wade var hvorvidt bestemmelser i Texas straffelov som gjorde det forbudt både å få utført abort, og forbutt for helsepersonell og andre å utføre eller delta i utførelsen av abortinngrepet med mindre det var nødvendig for å redde morens liv, var i strid med den amerikanske grunnloven. Høyesterett vurderte Texas lovgivningen opp mot det 14. grunnlovstilleggets ”due process clause” i den amerikanske grunnloven (the 14th amendment) som lyder: ” nor shall any State deprive any person of life, liberty, or property, without due process of law; nor deny to any person within its jurisdiction the equal protection of the laws.” Life vs. liberty I denne saken måtte høyesterett vurdere ”life” opp mot ”liberty”. Delstaten Texas hevdet den hadde en interesse i beskytte det ufødte liv og at det var beskyttet gjennom grunnlovens ordlyd ”life”. Jane Roe (pseudonym på anonym kvinne, derav sakens navn) hevdet derimot at hun hadde en grunnlovfestet rett til beskyttelse av privatliv (right to privacy), og at denne retten fulgte av ordet ”liberty” i samme grunnlovstillegg. Roe hevdet at retten til privatliv også medførte en rett til å få utført abort. (Tidligere hadde høyesterett slått fast at denne retten bla. gjaldt retten til å gifte seg med noen fra en annen rase, retten til å benytte preventiver, og visse rettigheter vedr. valg av barneoppdragelse og utdanning for sine barn – slik at oversettelsen ”rett til privatliv” ikke er helt dekkende.) I vurderingen av hvorvidt Texas hadde en interesse i å beskytte det ufødte liv, foretok høyesterett en innsnevring av ”life” til i dette tilfelle å gjelde det stadium hvor fosteret er i stand til å leve selv, utenfor livmoren. Før fosteret er utviklet til dette stadium, har ikke en delstat anledning til å innsnevre morens rett til abort av hensyn til det ufødt liv. Høyesterett gjorde det imidlertid også klart at delstatene kunne ha en legitim interesse av å regulere eller sågar forby abort av hensyn til morens helse og sikkerhet for hennes liv. Dette hensynet vil allikevel ikke kunne gjøres gjeldende før et godt stykke ute i svangerskapet. Høyesterett mente nemlig at det var tilstrekkelig dokumentert at den medisinske risikoen for moren av å få utført en abort i den første delen av svangerskapet, var lavere en den medisinske risikoen det er å gjennomføre en fødsel etter fullt svangerskap. The trimester framework På bakgrunn av denne grensedragningen innførte høyesterett det som har blitt omtalt som ”the trimester framework” som kan uttrykkes slik: 1) I det første trimester av svangerskapet (de første tre månedene) har delstatene liten eller ingen rett til å vedta begrensinger i en kvinnes rett til å få utført abort. Dette gjelder både rene forbud, og det å vedta påbud som i praksis gjør det vanskelig eller umulig å få gjennomført abort (som for eksempel krav om at barnefaren må underrettes og samtykke før abort foretas) 2)I det andre trimester (4-6 måned av svangerskapet) kan delstatene innføre de begrensninger i abortretten som er strengt nødvendige for å sikre morens helse. 3)Ved overgangen mellom andre og tredje trimester vil fosteret kunne være i stand til å overleve utenfor livmoren. I disse tilfellene har delstatene en legitim interesse i å beskytte det ufødte liv, og denne interessen går foran kvinnens ”right to privacy”, slik at abortretten kan begrenses eller forbys av hensyn til det ufødte liv. Dersom det er fare for morens helse eller liv ved å bære frem fosteret til fødsel, kan imidlertid ikke delstatene forby abort. Konservative krefter i USA har helt siden 1973 arbeidet for å få høyesterett til omgjøre sitt vedtak i Roe vs Wade, men prinsippene har blitt stående. Notatene til nå avdøde høyesterettsdommer Blackmun (the Blackmun papers)viser imidlertid at det var nære på at det var flertall i høyesterett i 1992 for å tilsidesette prinsippene i Roe vs. Wade. I notatene kommer det frem at høyesterettsdommer Anthony Kennedy, som ble utnevnt av Ronald Reagan, var i ferd med å bli med de konservative dommerne Rehnqvist, Scalia, Thomas og White på å danne et flertall som ville sette Roe vs. Wade til side. Blackmuns notater viser at Kennedy ombestemte seg, og sikret dermed et flertall i som opprettholdt de sentrale prisnippene fra Roe vs. Wade. "Undue burden" erstatter the trimester framework Det var ved avgjørelse av saken Planned Parenthood of Souteastern PA vs. Casey at dette dramaet utspant seg i høyesterett. Enden på visa var at Kennedy slo seg sammen med dommerne Sandra Day O’Connor og David Souter om en kompromissløsning som opprettholdt den grunnlovfestede retten til abort, men som allikevel modererte Roe vs. Wade noe. I denne saken kom et flertall frem til at ”the trimester framework” fra Roe vs. Wade var for rigid. Man opprettholdt imidlertid at skillet mellom kvinnens rett til abort og delstatenes rett går ved det punkt hvor fosteret er levedyktig utenfor livmoren. Erkjennelsen av at nyere medisinsk teknologi gjorde fosteret levedyktig på et tidligere stadium ble tillagt vekt, samtidig som man også gjorde det klart at den samme teknologien gjorde det mindre risikabelt for en gravid kvinne å terminere svangerskapet etter tre måneder. Dermed skal det også mer til for at delstatene skal påberope seg hensynet til morens liv og helse som forbudsgrunn, selv etter tre måneder av svangerskapet. Samtidig fastslo høyesterett at staten hadde en legitim grunn til å kunne fatte påbud om tiltak som reduserte abortraten. Dette kan for eksempel være påbud om rådgivning, om at det må gå en viss tid fra ønsket om abort fremsettes til inngrepet kan utføres osv. Som høyesterett selv sa: ” Though the woman has a right to choose to terminate or continue her pregnancy before viability, it does not at all follow that the State is prohibited from taking steps to ensure that this choice is thoughtful and informed. Even in the earliest stages of pregnancy, the State may enact rules and regulations designed to encourage her to know that there are philosophic and social arguments of great weight that can be brought to bear in favor of continuing the pregnancy to full term, and that there are procedures and institutions to allow adoption of unwanted children as well as a certain degree of state assistance if the mother chooses to raise the child herself.” Den nye standarden høyesterett mente skulle gjelde for å kunne iverksette tiltak som gjorde det noe vanskeligere å få gjennomført en abort var den såkalte ”undue burden” standarden. Denne innebærer at en delstats påbud og tiltak bare er tillat dersom de ikke utgjør en uforholdsmessig hindring (undue burden) av kvinnens rett til å foreta abort. Det avgjørende i denne vurderingen vil være hvorvidt tiltakene har et formål eller en effekt som innebærer ” placing a substantial obstacle in the path of a woman seeking an abortion of a nonviable fetus”. Denne grensedragningen er ikke klar. Høyesterett nevner at selv om man gjennomfører tiltak som gjør det dyrere å få gjennomført en abort, er ikke dette nødvendigvis nok til at det innenærer en ”undue burden”. ”Undue burden” standarden er nå den gjeldende skranke for amerikanske kvinners grunnlovsfestede rett til abort. Hva skjer ved en tilsidesettelse av Roe vs. Wade? Det synes å vær en fremherskende oppfatning blant norske journalister at dersom det blir et flertall av høyesterettsdommere i USA utnevnt av konservative presidenter (les republikanere), vil Roe vs. Wade bli satt til side og abort blir dermed forbudt. Dette er slett ikke tilfelle. USA er sannsynligvis det eneste landet i verden som har et grunnlovsfestet vern av retten til abort. Og dette vernet har aldri blitt vedtatt av lovgiverne valgt av det amerikanske folk, det har kommet til som følge av høyesteretts tolkning av loven. Og reglene om grunnlovsendringer gjør det nesten umulig for de folkevalgte organene i USA å endre grunnloven dersom de ønsker å korrigere høyesteretts fortolkning (det krever først 2/3 flertall i både Senatet og Representantenes hus, og deretter at ¾ av delstatene ratifiser endringen). Dersom et flertall i høyesterett setter til side prinsippene fra Roe vs. Wade, forsvinner kun det grunnlovsfestede vernet av retten til å ta abort. Det vil si at det vil bli opp til de folkevalgte forsamlingene i hver enkelt delstat å avgjøre hvor langt retten til selvbestemt skal gå. Noen delstater vil i en slik situasjon enten forby eller begrense retten til selvbestemt abort, men det gjelder slett ikke alle. Slik er tilfellet i de fleste andre demokratiske land, inkludert Norge. I Norge går for eksempel KRF inn for å oppheve dagens rett til selvbestemt abort. Dersom de skulle klare å få et flertall bak seg, vil de kunne endre dagens lovverk slik at retten til selvbestemt abort innskrenkes eller oppheves. Det er slik demokrati fungerer i praksis. Selv om det nå er republikaneren George W. Bush som skal utnevne nok en ny høyesterettsdommer, er ikke dette en garanti for at høyesterett vil tilsidesette prinsippene i Roe vs. Wade. Dommerne i amerikansk høyesterett er ikke inkompetente idioter som sitter der kun fordi de har bidratt til valgkampen til den presidenten som nominere dem. De er alle fremragende, velrespekterte jurister. Tidligere avgjørelser viser da også at det ikke er noen automatikk i at høyesterettsdommere utpekt av republikanske presidenter stemmer på en måte og at presidenter utnevnt av demokrater stemmer på en annen måte. Planned Parenthood of Souteastern PA vs Casey illustrerer dette poenget. Av flertallet som opprettholdt det grunnlovsfestede vernet av selvbestemt abort var samtlige dommere nominert av republikanske presidenter: Blackmun (Nixon), Stevens (Ford), O’ Connor (Reagan), Kennedy (Reagan) og Souter (Bush sr.). Samtidig ble dommer White som stemte for å sette Roe vs Wade tilside, i sin tid nominert av demokraten John F. Kennedy. Giftig tone Denne saken viser at tonen i de skriftlige votaene i amerikansk høyesterett er langt krassere og mer polemiserende enn vi er vant til i Norge. Høyesterettsdommer Blackmun skriver bl.a.: “Three years ago, in Webster v. Reproductive Health Services (1989), four Members of this Court appeared poised to "cas[t] into darkness the hopes and visions of every woman in this country" who had come to believe that the Constitution guaranteed her the right to reproductive choice. All that remained between the promise of Roe and the darkness of the plurality was a single, flickering flame. Decisions since Webster gave little reason to hope that this flame would cast much light. But now, just when so many expected the darkness to fall, the flame has grown bright. I do not underestimate the significance of today's joint opinion. Yet I remain steadfast in my belief that the right to reproductive choice is entitled to the full protection afforded by this Court before Webster. And I fear for the darkness as four Justices anxiously await the single vote necessary to extinguish the light. “ (Avsnittet er redigert ved at tekniske henvisninger er utelatt). Den dagen en norsk høyesterettsdommer våger å føre en slik giftig penn, skal det virkelig bli spennende å lese norske høyesterettsdommer også.