Når galt blir riktig

Dagsavisen melder i dag den gledelige nyheten at familiene er mer pålitelig enn kommunene, og at eldre derfor velger å få hjelp fra familien i stedet. Dette er imidlertid ikke ment som en gladnyhet fra Dagsavisen, men snarere som en kamp for økte offentlige utgifter. For alle som ikke er sosialister, må imidlertid det Dagsavisen presenterer som en gal utvikling snarer fremstå som det motsatte; en riktig og ønskelig utvikling. Det kan ikke være slik at det er et mål at flest mulig skal være avhengig av offentlig hjelp, selv om enkelte på venstresiden kanskje ønsker det. For liberalkonservative er det ikke det offentlige som er den primære skaperen av trygghet og velstand, men derimot den enkelte selv og deres familier. Det offentlige bør kun være et supplement, i de tilfellene hvor man selv ikke har mulighet til å få ivaretatt basale behov. Dette er et prinsipp som også tidligere sosialdemokrater etterlevde , bla. gjennom regelen om gjøre sin plikt før man krevde sin rett. Det er mange av den gamle arbeiderklassens kjemper som mente at det ville være skammelig å kreve hjelp av det offentlige i de tilfeller hvor man hadde mulighet til å klare seg selv. Dessverre har dagens sosialdemokrater beveget seg mot sosialistene i synet på staten som garantisten for lykke og velferd. Dette ble godt illustrert gjennom stortingspresident Torbjørn Jaglands kommentarartikkel i Dagsavisen 30.6 (ikke på nett) hvor han bla. skriver: ”Velferdsstaten har blitt nødvendig del av alle menneskers liv. I velferdsstatens trygghet ligger friheten” Sitatet sier mye om dagens sosialdemokraters samfunnssyn. Dersom alle skulle være avhengig av velferdsstaten, bør det være grunn til å stille spørsmål med hva slags samfunn vi lever i. Det er svært mange i dag som er fullstendig i stand til å leve bekymringsfritt uten å være avhengig av velferdsstatens ytelser. Samtidig ser på en rekke områder at de som virkelig er avhengig av offentlig hjelp, ikke får nødvendig hjelp for å komme seg på beina igjen. Det vil være ganske naivt å tro at dette ikke har en viss sammenheng med at velferdsstaten har utviklet seg i den retning Jagland ønsker, den har blitt altomfattende. Dagens velferdsstat inndrar en del av inntekten til majoriteten til befolkningen gjennom skatteseddelen, som de så fordeler tilbake til de samme menneskene gjennom tjenester, bidrag osv . Hvorfor ikke inndra litt mindre av folks inntekter, slik at de isteden kan ivareta flere behov selv, og så fordele tilbake til som virkelig ikke klare seg på egenhånd? Da hadde man også kunne slanket byråkratiet som sluker en del av skatteinntektene på veien mot omfordeling. Men tilbake til Dagens artikkel i Dagsavisen. Det må jo være en flott utvikling hvis familiene igjen tar større ansvar for å hjelpe sin eldre. Utover å føle en moralsk forpliktelse til å hjelpe de som har oppfostret og støttet en gjennom hele livet, dreier dette seg like mye om omtanke og nestekjærlighet for våre nærmeste. Det kan ikke være slik at vi skal ha et velferdssystem som fratar oss ansvaret for å være omsorgsfulle og medhjelpelige mot våre familemedlemmer. Og ja, selvfølgelig er jeg klar over at alle eldre ikke har nær familie i umiddelbar nærhet som kan bistå med husarbeid, innkjøp osv. Det er allikevel ikke dermed sagt man bør rope høyt på at det er kommunen som skal ha et ansvar for å gjøre alt. Flertallet av norske eldre er ikke minstepensjonister. De sitter ofte på stor formue, og har rimelig greie pensjonsutbetalinger. I slike tilfeller er de fullt i stand til å sørge for at en del huslige aktiviteter kan ivaretas selv uten bistand for kommunen. I følge SSB hadde en alderspensjonist i gjennomsnitt i 1999 143 700 kroner i disponibel inntekt, eller 11975 kroner per måned, noe som utvilsomt har steget til et høyere beløp i dag, vel 7 år senere. Det betyr selvfølgelig at svært mange pensjonister har mulighet til å betale en tusenlapp i måneden for rengjøring av leilighet, og en femtilapp i uken til den lokale kjøpmannen for å få tilkjørt matvarer hjem. Dersom disse faktisk sørget for dette selv, kunne kommunene ha gitt bedre hjelp til de som ikke har en slik mulighet. Selvfølgelig finnes det en del som ønsker at foreldrene skal bruke minst mulig penger, slik at arven kan vokse seg størst mulig. Det kan imidlertid ikke være velfredsstatens oppgave å sørge for ivaretakelse av fremtidige arvelodd. I motsetning til Dagsavisen, applauderer jeg en utvikling hvor familiene viser mer omsorg og nestekjærlighet for de eldre.