V for Varsku

I går var jeg på kino og så V for Vendetta. Filmen har fått blandede mottagelser, også i det politiske miljø. På nettsiden politisk.no skriver Jon Henrik Gilhuus under tittelen V for Villspor at filmen skyter på feil mål, og at regissøren lider av lang fremskredet paranoia. Jeg er enig med Gilhuus at å rette skytsen mot konservative politikere er lite saklig, da det også er konservative som tradisjonelt har vært blant de sterkeste talsmenn for personvern. Filmen setter allikevel i gang interessant tankevirksomhet om hva en autoritær vestlig leder vil kunne utrette i fremtiden ved å spille på befolkningens frykt. Nettopp frykten er jo det også politikere i Norge spiller på når de ønsker å presse personvern og rettsikkerhetsprinsipper. Foreløpig har ikke krigen mot terror vært nært nok innpå Norge til at politikerne har kunnet spille på terrorfrykten. Derimot er den organiserte kriminaliteten skremmebildet som anvendes av norske politikere. Etter NOKAS-saken bestemte våre politikere seg for å utvide grensene for hva politiet kan tillate seg kraftig. Under mottoet ”de drepte en politimann – organisert kriminalitet er en trussel mot hele vår samfunnsorden – vi må gi politiet de redskapene vi har tilgjengelig”, åpnet man blant annet for å benytte romavlytting. Og romavlytting skal ikke bare kunne benyttes mot de som er mistenkt for å ha begått en forbrytelse, man kan også romavlytte de som mistenkes for å planlegge en alvorlig forbrytelse. Samtidig senket man terskelen for å foreta romavlytting til at det måtte foreligge ”rimelig grunn til å tro” at vedkommende avlyttingen rettes mot planlegger en straffbar handling som hjemler avlytting. Den vanlige terskelen for at politiet skal kunne foreta inngrep med andre virkemidler er ”skjelig grunn ti mistanke”, noe som tilsvarer at det må være mer enn 50% sannsynlighet for at mistenkte er skyldig. ”Rimelig grunn til å tro” krever ikke sannsynlighetsovervekt. Nylig har regjeringen sendt ut en offentlig utredning på høring som foreslår at politiet skal kunne DNA-registrere alle som dømmes for et lovbrudd som kan medføre fengselsstraff. Det vil si at selv den som blåser rødt i en promillekontroll kl 12 lørdag søndag formiddag etter å ha drukket kvelden i forveien, kan bli innført i DNA-registeret. Hva er så problemet med utvidet DNA-registrering, romavlytting med mer? Det er særlig tilhengernes tenkemåte og argumenter som bør få ryggmargsrefleksen til å reagere. Standardargumentet er at når forbryterne blir stadig mer sofistikerte, så må vi gi politiet tilgang på de metodene som er tilgjengelig. Problemet er bare det at akkurat som i sjakk og andre strategispill, bør man se mer enn et trekk frem i tid. Når man nå har åpnet for romavlytting for enkelte forbrytelser, så blir det spennende å se hvor lang tid det går før denne adgangen utvides til å gjelde flere forbrytelser. I andre jurisdiksjoner som ha en videre adgang til enn Norge, er det ikke slik at DNA-registeret bidrar til oppklaring av et flertall av forbrytelsene. Faktisk er det slik at mange lovbrytere som blir tatt, blir tatt for første gang (selv om de ofte har begått flere uoppklarte forbrytelser tidligere). I England DNA-registreres alle som dømmes til mer enn et års fengselsstraff, en terskel som er mye høyere enn den som er foreslått i Norge. Allikevel presser sterke krefter på for å DNA-registrere hele befolkningen, for da vil oppklaringsprosenten bli mye høyere. Det samme presset om utvidelse finnes også i andre jurisdiksjoner. Det er ingen grunn til å tro at norske politikere kommer til bli såre fornøyd med oppklaringsprosenten det utvidete DNA-registeret vil gi. Da blir det spennende å se hvor lang tid det tar før superpopulisten Storberget eller han kumphaner i FRP vil foreslå hele den norske befolkningen inn i et DNA-register. La oss forestille oss en moderne Hitler i fremtiden som har tilgang til et DNA-register over hele befolkningen. Da blir det i hvert fall enkelt å spore opp ”uønskede” elementer. Et DNA-register vil også umuliggjøre at de som har et legitimt behov for en ny identitet vil kunne få dette fullt ut, ettersom deres DNA alltid vil kunne avsløre deres opprinnelige identitet. I tillegg kommer de rettsikkerhetsmessige perspektivene. I motsetning til fingeravtrykk (mange tilhengere av DNA-registrering benytter fingeravtrykkregisteret som et argument for at et DNA-register ikke er så farlig) kan DNA i langt større grad misbrukes. Nummer en på kriminelles huskeliste vil bli å samle inn DNA av en person de misliker slik at de kan plante det på gjerningsstedet. Korrupte politimenn vil også kunne misbruke dette. Selvfølgelig skal man ha tillit til at politiet og rettsvesen i stor grad håndhever tvangsmidlene samfunnet har gitt dem tilgang til fornuftig. Man skal imidlertid være bra naiv for ikke å se at disse tvangsmidlene også kan misbrukes. Enhver liberalkonservativ eller liberalist med respekt for seg selv vil være årvåken og stille kritiske spørsmål om statens bruk av tvangsmidler. Det faktum at NOKAS-saken ble oppklart uten bruk av verken romavlytting eller et DNA-register over alle kriminelle i Norge, burde i høyeste grad rettferdiggjøre kritiske spørsmålet om behovet for nye integritetskrenkende metoder utover behovet for å vise påstått politisk handlekraft. Vi er heldigvis enda langt unna samfunnet som skildres i V for Vendetta. Vi beveger oss derimot med små skritt i en slik retning hver gang politikerne gir tvangsmyndighetene nye tvangsmidler som svekker rettssikkerheten og personvernet på kriminalitetsskremselens alter.